Mine barndom, oppveksten.
Æ vokste opp i 1950 årene i en liten bygd, nærmeste tettsted var 13 kilometer unna. Dit var det ikke bare å komme før man lærte å sykle og så fikk lov til det og om vinteren var det enda verre. Det vi hadde av transportmidler til rådighet hjemme var to sykler og en spark. Min barndom huskes som trygg, bekymringsløs. Vi var 4 søsken, 1 yngre bror og 3 eldre søstre. Pappa jobbet i vegvesenet og var borte hele uka, da jobbet de også på lørdager. Hjemme hadde vi i tilegg et lite småbruk med en ku, sauer og høns vi hadde potetåker og i haven en del grønnsaker og rabarbra. Mamma var husmor på heltid med ansvaret for alt hjemme, mens pappa var på arbeid. Hun var en flink husmor og tilberedte og lagde all maten selv, også pålegg. Meste parten av kjøtt og fisk ble saltet, bær syltet og hermetisert. Det fantes jo verken frysebokser og kjøleskap på den tiden, knapt nok strøm til lys. På en måte var vi jo nesten selvforsynt og fisk sørget pappa for, om vinteren med å fiske isen som la seg på fjorden og om sommeren med båt. Ferske brød og hjemmelaget syltetøy var daglig kost. Vi hadde jo ikke innlagt vann og all maten ble tilberedt på en vedkomfyr på kjøkkenet ”Kvitebjørn” het den. Om vinteren var det derfor alltid varmt på kjøkkenet.Vann måtte hentes fra brønnen utenfor hust og bæres inn i bøtter, det samme med all veden og vi hadde mange vedovner i huset. All vann til kroppsvask, oppvask og vasking i hus ble varmet i en stor kasserolle på ovnen. Bading foregikk hver lørdag med badstu og bading i badestamper. Vann ble varmet opp i «bryggepanna» en svær kobberkjele montert på en egen ovn, denne ble også brukt til klesvask sammen med vaskebrettet. Andre ting som matter og større tekstiler ble vasket i elva. Strøm ble bare brukt til lys og en radio i stua. Rett innefor kjøkkendøra stod som vanlig «vedkassa» med hengslet lokk. Den var fast sitteplass for vennene våre mens de ventet på at vi skulle komme ut. Selv om vi ikke hadde innlagt vann hadde vi en vask med utløp til kloakken. Ved «utslagsvasken» av hvit porselen med blå gummiring rundt kanten hang også «vannøsa» ble de tørst var dette drikkeredskapen. Vi lærte tidlig å hjelpe til med det vi etter alderen klarte og jeg var ikke så gammel da jeg begynte å bære ved. Og i seksårsalderen hadde jeg lært meg å fyre i Kvitebjørn.om morgenen før jeg skulle på skolen. Vi hadde alltid mat på bordet og rene klær, middagen stod ferdig på bordet når vi kom fra skolen, og tilværelsen føltes lykkelig og på en forutsigbar. Mor var også en flink syerske og tok også oppdrag for andre i tilegg til alle klær hun sydde og strikket til oss..Vi hadde alltid klær og sko.
Vi var fire søskenbarn og jevngamle som vokste opp i lag, alle gutter, som var «vennegjengen» og holdt sammen i tykt og tynt. Da jeg begynte på skolen fikk jeg også mine første ski og da jeg hadde lært skikunsten, ble disse mitt beste fremkomst middel om vinteren. Veiene ble ikke brøytet som nå og det var mye mer sne med svære brøytekanter. Det fantes jo ikke mange biler, i bygda var det kun to lastebiler, ingen personbiler. Det var hesten som var både drosje og traktor. Da jeg vokste opp var det seks hester i bygda og jeg husker enda navnet på de fleste. Om vinteren var det slede og vedslede som ble brukt, ved som var hugd i vedteigene om sommeren ble hentet og kjørt ned fra skogen på vinterstid. Å få lov til å sitte på lasset var artig som barn. Om sommeren var det vogna med trehjul beslått med jernbånd som ble brukt. Hesten ble også selvfølgelig brukt til pløying, potetopptaking og til slåttonna og innkjøring av tørrhøyet. Tørrhøyinnkjøringa var atig da måtte vi ungan stå oppe i hestevogna å tråkke etterhvert som høyet ble tatt fra hesja og stablet på vogna. Lasset kunne bli ganske høy og da fikk vi alltid sitte på toppen av lasset. Vel fremme i låven etter tømming var det klart for den andre store gleden, nemlig og få lov å hoppe i høyet før neste lass. Her ble det gjort alle krumspring og forsøk på saltomortaler ikke alle like vellyket. Hester og kyr gikk forøvrig fritt rundt i bygda og traff man løse hester på veien alene var man ikke helt trygg, det var noen som var lunefulle. Jeg har mange ganger gått omveier for å slippe å møte disse på nært hold fordi jeg var redd. Heller ikke alle kyr og særlig okser var å stole på, det hendte at man løp for livet med en sint okse etter seg og kom seg i siste liten over et trygt gjerde.
Vinteren var for oss barn aldri kjedelig, var det dårlig vær måtte det være snestorm og at vi da ikke fikk lov til å gå ut av mamma. Hva hadde vi da av faciliter inne i huset? Jo vi hadde en radio, der kunne vi høre barnetimen om morgenen når vi ikke var på skolen og Lørdagsbarnetimen kl. 17:00. Det var spennende hørespill og flotte sanger og vi satt klistret med øret inntil høytaleren. Vi hadde noen spill som Ludo og andre enkle brettspill og maleskrin med malebøker. Senere når vi kunne lese leste vi tegneserier og senere bøker, tegneserier var sjeldne, men vi lånte av hverandre. Da jeg begynte på skolen syntes jeg det var flott nå fikk jeg også flere venner. Jeg ble svært glad i lesing og tegning i første klasse og jeg trivdes på skolen og det var for meg en fin tid. Om vinteren var det ski som ble favoritten når man hadde lært å renne ned bakker, svinge og hoppe i selvbygde hoppbakker. Etterhvert som skiferdighetene vokste, vokste også motet. Bakkene ble større og brattere etterhvert som vi mestret
0.000000
0.000000
thesunhillblog 
